Tirsdager går turen til et av de høyeste punktene på Torp, nemlig Toppen. Denne gang, som alltid, med bålutstyr og varmmat i tankene, skogens gleder, digre troll, men kanskje aller mest denne gangen aking i kanskje Østfolds bratteste bakke!På en av de mildere dagene, med rumpeakebrett i hånd, la vi atter en gang ut på tur. Denne gangen skulle vise seg å bli annerledes og aking i nærområdet fikk et nytt ansikt. For på veien til toppen møtte vi jo faktisk tre akbare bakker. Vi akte nesten rett og slett gjennom nabolaget.
Christine er bilobservatør i enden av bakken mens barna gjør seg klare..
Men det gikk ikke så fort som forventet. Noen har jo strødd sand her.
Bakke nummer to ga desto bedre fart. Som i en kø, kom de skliende etter hverandre. En etter en, med Christine atter en gang som observatør.
Gutt 5: Se der. Der er trollet. Det er svart og grønt. Det beveger seg i trea der.
Sist gang så vi trollspor på jordet, og dinosaurspor. Denne gangen fant vi også spor. Men ikke så store denne gang.
Jente 5: Kanskje det er en hund?
Gutt 5: Jeg tror det er rådyr.
Jente 5: Nei det er en katt.
Vi fant også noen litt lengre spor.
Jente 5: Det er akebrett spor.
Ingen tvil.
På plass i bunnen av Toppen ble bålet kjapt tent opp denne gangen, da det allerede var tent når vi kom. Litt skuffende var det jo for de ivrigste båltennerne. Kjapt opp med trefotingen, og på med en stor kjele, kommende grønnsakssuppe. Vi opplever ofte at flammene og elementet ild er veldig fascinerende for noen av turdeltakerne. Rundt bålet skapte vi nye eventyr og fortellinger ut fra fantasien vår, blant annet om Toppentrollet som skulle spise en prinsesse. Han var et prompetroll. Fortellingen om hjertet som levde og som byttet eiere. Disse eventyrene er festet til film.
Endelig i Toppens akebakke, muligens Norges lengste og raskeste. Så fort gikk det at snøen sprutet.
Her benyttet vi muligheten til å Skype de gjenværende Larvene og tok de med på en interaktiv aketur ned til bunnen fra midten av Toppen. For å holde varmen lekte vi Troll og duer og Trollsista i bunn av bakken. Dette er tross alt en skog der Troll til stadighet blir observert av barna, så det var naturlig at vi måtte lage vår egen tvist på allerede eksisterende regelleker.
Men plutselig. Vi kunne knapt tro våre øyne. En liten edderkopp vandrende på den nyfalne snøen. Vi lurte litt på hvor den var på vei. Vi er jo ikke akkurat vant til å se så mye insekter ute på denne tiden av året. Vi nærmet oss den, flere barn kom til. Plutselig krøket den seg sammen. Gutt 5: Der døde den. Jente 5: Nei jeg tror den bare ble redd. Vi tok den opp i en kopp, og jaggu levde den ikke igjen. Med stor omsorg ble den voktet i koppen helt til tilbaketurens start. Der ble den plassert i et større snøfritt område, utvitende om dens videre skjebne.
I og med at vi har med oss en del utstyr, flere sekker og ved på hver tur har vi fått oss en tralle som gjør frakten litt lettere. På tilbakeveien fikk vi nok en gang oppleve barns samarbeid i praksis. Målet om å bringe vogna over det mest ulene terrenget og ut på det flatere jordet ble nådd gjennom god kommunikasjon og ren styrke. Bak gikk "dytterne" som skapte kraften og foran dro og styrte de vogna unna de verste hinderene. Noe frustrasjon var det dog, men gjennom litt veiledning, samarbeid og felles problemløsning fant vi en ordning som fungerte.
Ses igjen om Toppen en uke!
larva
